Lurer på hvorfor det er så krampaktig?

Det er mye som ikke kan diskuteres i Norge. Særlig ikke med kvinner. Abort, for eksempel. Som ble en kampsak for de politisk bevisste kvinnene allerede på 60-tallet, var det vel. Selvbestemt skulle det være. Og vi var/er jo enige. Men så ble det dratt lengre og lengre, uten at noen tok ordet "drepe" inn i debatten. For det er jo et liv som blir drept. Man kan vel ikke påstå at dette er liv i en bestemt uke i svangerskapet. Liv oppstår i det øyeblikk egget er befruktet, sånn er det jo. Så kan man påstå at det ikke er et menneske, men hva er et menneske da? Og menn har bare talerett hvis de er pro abort - uansett når. Ellers blir de latterliggjort som mannssjåvinistiske, gammeldagse etc etc.

Det er noe rart med Norge

Å leve i Norge er nesten som å leve på en slags islolert, øde øy. Iallfall som mann, og en mann som har forstått det meste av dette med likestilling og gått over til å kalle det likeverd. Etter et besøk i Frankrike hos noen nybakte foreldre, nevnte faren at han hos kjøpmannen var blitt "behandlet" som en mann når han kjøpte bleier og slikt. Gratulert, og ønsket hell og lykke med barnet, som om det var hans også. I Norge blir menn hele tiden fratatt barn i samlivsbrudd. Det finnes mange bitre, oppgitte menn i Norge. De har god grunn til mye av det. Noen ganger ender det i "familietragedier". Mord er ingenting å forsvare, men "familietragediene" har mye til felles med muslimenes æresdrap. Det oppstår en situasjon og en ydmykelse som en mann instinktivt ikke greier å leve med. Det stikker dypt. Dypere enn sivilisasjonens polerte overflate. Det kommer til å skje igjen og igjen.